Vi vil fremover lage en serie artikler om jernbanene på det Nord-Amerikanske kontinent, både i full størrelse, og i mindre skalaer. Vi vil skrive en del om de forskjellige jernbaneselskapene, hva slags lok og vogner de opererer, og hvor de går.
Vi vil også forsøke å belyse den blomstrende modelljernbanehobbyen i USA og Canada, og prøve å vise litt om hvorfor den er så interessant.
Den mest kjente profilen
på lok i USA.
En kan trygt si at jernbanen la grunnlaget for utviklingen av den midtre og vestlige delen av USA og Canada til et moderne samfunn. Med de kolossale avstandene, og den formidable hindringen som Rocky Mountains utgjorde, var det kun jernbanen som fungerte som et pålitelig og trygt framkomstmiddel. Da Union Pacific og Central Pacific Railroads møttes på Promontory Point, Utah, den 10. Mai 1869, var USA i praksis blitt en nasjon. Det ble etter hvert bygget opp et kolossalt jernbanenett, stimulert av landtildelinger gjort av Kongressen. Alle store og små steder gjorde krav om å bli knyttet til et jernbanenett, noe de fleste fikk oppfylt. Men her som andre steder, ble bilen, og deretter flyet, en vanskelig konkurrent. Bortsett fra de to Verdenskrigene, da det ble fraktet enorme mengder gods og mennesker, har det de siste 60-70 årene vært nedgangstider for jernbanen.
Men dette er nå snudd til blomstrende oppgang for de aller fleste selskapene! Grunnen er primært at Kongressen på begynnelsen av 80-tallet vedtok en lov om jernbaner som kalles «The Staggers Act», oppkalt etter mannen som sto bak lovforslaget. I all enkelthet frigjør dette selskapene fra statlig kontroll og styring. Innenfor visse generelle retningslinjer, kan jernbaneselskapene nå selv fastsette størrelsen på mannskap på lokomotivene, hvor langt de kan kjøre med hvert mannskap, prisene de tar av sine kunder, og om de vil legge ned enkeltstrekninger. Tidligere har alt dette vært under statlig styring, noe som hindret den frie konkurransen.
En annen grunn til oppgangen er kull. Over halvparten av USAʻs energibehov dekkes av kullkraftverk. Et stort kraftverk «spiser» gjerne opp 4-5 tog i uka, hver på bortimot 15000 t.
Jernbanen er det eneste transportmiddelet som kan frakte slike store mengder gods over så store avstander, noe som selskapene vet å utnytte.
Morsomt navn på forretningen!
En ting som kjennetegner jernbanene i USA og Canada for tiden, er sammenslåing av de største selskapene. Den aller største hittil er Union Pacific. Den har slukt flere mellomstore og store selskaper gjennom årene (siste tilvekst er Southern Pacific) og har nå et rutenett på ca. 50000 km og ett skinnenett på 80000 km, og en aktiv lokomotivpark på omtrent 6000 diesel lok. Med andre ord er dette selskapet alene omtrent 10 ganger så stort som NSB!! Ett resultat av denne sammenslåingen er at de store selskapene selger unna linjer de ikke behøver. Disse kjøpes opp av lokale og regionale jernbaner, som det blir stadig flere av. I dag finnes over 600 jernbaner i USA med rett til kommersiell godstransport. I tillegg finnes det et mylder av private industribaner som ingen har full oversikt over. Et mangfold vi bare kan drømme om !
Men nå litt om det som interesserer oss mest, nemlig modeller. Modelljernbaneindustrien i USA blomstrer som aldri før. Modellene har visse særtrekk som gjør at de skiller seg noe ut fra det vi er vant til i Europa. De store skalaene har en stor utbredelse. Hagebaner med LGB er ganske vanlig, Også skalaene 0 (1:48) og S (1:64) er ganske populære. Men selvfølgelig er det H0 (1:87) og N ( 1:160) som dominerer, akkurat som hos oss. Det som er spesielt, er at de har en organisasjon som heter NMRA som har kommet industrien i forkjøpet og fastsatt standarder som alle følger. Dette gjelder særskilt hjul og skinnegang, men nylig er det vedtatt standard for digitalstyring, som sannsynligvis blir gjort gjeldende over hele verden.
Jeg vil i det følgende ta for meg H0-skala, da det er den jeg kjenner mest til. og som brukes av 75-80% av modelljernbaneinteresserte. Det en legger først merke til, er hjulene. Selv på de billigste modellene har hjulene en meget liten og nærmest skalariktig flens. Dette gjør at skinneprofilet som benyttes, også kan være tilnærmet riktig skalastørrelse. Dette igjen gjør at akselavstanden på damplok kan være korrekte, og ikke forlenget slik vi ofte gjør her i Europa for å få plass til de unaturlige store flensene.
Når det gjelder koblinger, vedtok NMRA i sin tid en koblingsstandard som skulle brukes av alle, og dermed unngå det håpløse rotet vi har her i Europa. Koblingen kalles X2F, og medfølger nesten alle lokomotiver og vogner. Dessverre er ikke koblingen av de beste, så de aller fleste bruker en kobling kalt KaDee. Denne koblingen er en veldig lik kopi av de som de ordentlige jernbanene bruker, og opererer på et magnetisk prinsipp. Koblingen har tidligere vært patentert, men nå er det gått ut, og andre lignende koblinger som virker på samme måte er kommet på markedet. Koblingene er meget driftssikre og pålitelige, og det finnes også utgaver beregnet for det Europeiske marked.
Noe som vil være veldig iøynefallende når det ser et skikkelig amerikansk modelljernbaneanlegg, er at alt er nedsmusset. Ingen glorete farger, ingen skinnende flater; lok og vogner, bygninger og landskap, alt har fått et mer eller mindre lag av støv og skitt over seg. Dette gjør at alt ser mer naturlig og fint ut, selv om mange av modellene ikke er så presise og høydetaljerte vi er vant med her hjemme. Hvis du har anledning til å se et amerikansk modelljernbaneblad, så prøv selv å se forskjellen på anleggene sammenlignet med hva vi har.
Når vi er kommet inn på hobbyblad, så har sikkert de fleste kjøpt og lest «Model Railroader» en eller annen gang. Men det finnes selvfølgelig mange flere blader som henvender seg til hobbyen vår. Se fotografiene, og du får et lite overblikk over noe av mangfoldet. På slutten av denne artikkelen har vi listet opp navnene og adressene til disse magasinene. Abonnement er som regel ganske rimelig; skriv direkte til bladene for nærmere informasjon. Er du litt dårlig i engelsk, kan du henvende deg til redaksjonen i dette bladet for litt hjelp.
«Model Railroading is Fun», –modelljernbaner er morsomt, heter det i ett av bladene. Og det preger den amerikanske litteraturen også. Det er lite med sur kritikk og skittkasting, men en positiv og hjelpsom innstilling til hobbyen, under forståelse av at måten DU vil oppleve modelljernbane på, er like god og riktig slik som JEG vil ha det.
HAVE FUN !!