Amerikanske jernbaner er i store vanskeligheter. Neida, de er ikke i ferd med å legge ned det meste. De er derimot i ferd med å bli kvalt av sin egen suksess! Det mest synlige bevis for dette er hva som skjedde i Texas med Union Pacific sist sommer og høst. Der opplevde jernbanen noe amerikanerne kaller «meltdown», et totalt sammenbrudd av trafikkstrømmen. De hadde for få lokomotiver til å dra togene, skiftegårdene var proppfulle av tog som ikke ble håndtert, til og med på hovedlinjene stod det parkert tog som ikke kom videre. Ett skrekkeksempel var et tog som brukte nesten 3 uker på å forflytte seg 400 km!
Sammenslåing av både store og små selskaper fortsetter. «Illinois Central» har f. eks. kjøpt tilbake et selskap som de solgte unna bare for noen år siden, og nå er turen kommet til Big Blue. Dette er klengenavnet på Conrail, som blir kjøpt av CSX og NS i fellesskap, og deretter splittet opp. Aksjetransaksjonen er på over 75 milliarder kroner, og CSX får ca. 45% av Conrail‘s rutenett, mens Norfolk Southern stikker av med resten. Så i framtiden blir det svartmalte lok som kjører baklengs (eller egentlig med den lange motorkassa først) som blir å se i den imponerende Horseshoe Curve i vestlige Pennsylvania.
Lyskastere på US lok
Diesellokene til Norfolk Southern skiller seg jo ut fra andre ved at de er satt opp med dobbelt kontrollpult i førerhuset, slik at de kan kjøre like godt begge veier. Derfor er lokene deres også de eneste som har full belysning i begge ender; dvs. med både hovedlys og ditch-lights (grøftelys). Det vanlige er at ditchlights bare blir montert i fronten. Ditchlights er forresten en ganske misvisende betegnelse på disse nye lysene. De ble riktignok i begynnelsen benyttet på kanadiske lok nettopp for å lyse opp grøftene bedre i skarpe kurver, men i USA er formålet et helt annet. Lysene er der ikke for å se bedre, men for å bli sett bedre. Man har jo i alle år hatt store problemer med planoverganger, og det inntreffer mange tragiske ulykker hvert år forårsaket av bilister som ikke er oppmerksom på toget.
Ganske tidlig innførte man «Mars-lights» og «Gyralites», lyskastere som beveget seg fram og tilbake for å fange oppmerksomheten. Man hadde også lyskastere som lyste rett opp på himmelen, og blinklys både på fronten og på taket av loket.
Med de såkalte ditchlights håper man at ulykkesfrekvensen vil gå ned, og derfor er disse lysene blitt påbudt på alle lokomotiver som krysser en veiovergang med mer enn 30 Mph. (ca.55 km/t). Grunnen er at med 3 lys i A-form vil øyet forbinde de tre lyspunktene på litt avstand, og således oppfatte lyset lettere. I tillegg har mange selskaper ditchlights som begynner å blinke hver gang lokføreren bruker hornet, f.eks. ved en planovergang.
Lys på modelltogene
Lys på våre modelltog er viktig. Det er jo dette, sammen med kjøring av toget, som gir liv til modelljernbanen. Som de fleste amerika-frelste entusiaster vet, er lysarrangemanget noe annerledes enn det vi ser i Europa. Bl.annet brukes det sjelden røde sluttlys på lok eller vogner. Tidligere hadde man jo en «Caboose» (konduktørvogn) som passet på slutten av toget. Noen av disse hadde riktignok blinkende røde lykter når det var mørkt, mens derimot de såkalte «Markerlights» kun anga hva slags klassifisering togsettet hadde. Konduktørvognen er nå erstattet med en liten kar som kalles «FRED». Bokstavene står for Flashing Rear End Device, og er en liten boks som henges på bakerst på den siste vognen,og som passer på lufttrykket i bremseledningen. Informasjo-nen sendes pr. radiosignal til det fremste loket, og på de nyeste utgavene av FRED, kan bremsene utløses også bakfra. Dette er ganske viktig på tog med 150 til 200 vogner, hvor trykkforandringen fra bremseventilen i loket kan ta ganske lang tid til å forplante seg bakover i slike lange togsett. FRED har i tillegg, som navnet tilsier, et blinkende rødt lys som kommer på automatisk i mørket.
Lok derimot, har ingen røde sluttlys (unntaket må være Conrail, se bilde på side 13 i forrige blad). Hvis lok brukes som hjelpelok bakerst i toget, setter man bare på hovedlysene bakover. Mang en jernbaneentusiast er blitt lurt når man kommer til et spor og ser lyskastere langt borte. Man gjør seg klar til å fotografere toget som ser ut til å komme, bare for å oppleve at lysene forsvinner i det fjerne.
Det som her er nevnt gjelder godstog. Passasjerlok og -vogner bruker røde sluttlanterner slik som hos oss.
På våre modelltog er det verd bryet å bruke lysene på riktig måte. Man skal ikke skifte lysene automatisk når man skifter kjøreretning. Skiftelok har til og med ofte lysene på samtidig begge veier. Med noen av dagens digitale lokdekodere er dette lett å få til. Kjører man f.eks. flere lok sammen, har bare det første hovedlys og ditchlights slått på. På de andre lokene er det bare sikkerhetslysene som virker. Disse lysene finner du i stigtrinnene , ved endeplattformene, ved trinnene som går inn til førerhuset, og på undersiden av rammen over boggien. På de aller fleste modellok er ikke disse lysene gjengitt, men de kan kjøpes bl. a. fra «Details West» og «Detail Associates», se også annonse fra SLVF i bladet.
Er du hendig med fiberoptikk eller små lyspærer, kan du gjennskape disse lysene. Hvis du bruker digitale dekodere fra Digitrax med mange blinkfunksjoner, kan du sikkert også klare å få ditchlysene til å blinke vekselsvis, slik de fleste selskapene bruker idag.Og husk på at hvis du bruker hjelpelok bakerst, har disse hovedlysene på bakover og ikke forover.
MODELLNYHETER
Athearn er blitt forsinket med sine Amtrak-lok (General Electric AMD-103). Lokene blir bare produsert foreløpig i utgavene P40 og P42, og ikke den tidligere annonserte P32DC utgaven som brukes i NewYork. Den nye serien til Athearn (Genesis-serie) hvor EMD SD70 og SD75 kommer først, har fremdeles mars -98 som utgivelsesdato, men man blir vel ikke overrasket om det også her blir forsinkelser. Athearn har nett-opp utgitt en hel serie med standardlok malt etter den mislykkede sammenslåingen av SantaFe og Southern Pacific i 1996. Begge selskaper begynte jo før sammenslåingen var godkjent å male sine lok i rød/gul farge etter mønster fra SantaFe, og med SP eller SF malt slik at det var plass til hele SPSF siden. Da disse planene ble nektet av myndighetene, ble SPSF stående for «Shouldn`t Paint So Fast» (burde ikke malt så fort). SantaFe malte sine lok ganske fort tilbake til sine blå/gule farger, men fremdeles er det noen lok å se i de såkalte «Merger-color» (se bilde øverst på side 12).
Atlas har nettopp utgitt sin sterkt forbedrede utgave av GP-7 (HO). De kommer også til å utgi forbedrede utgaver av Alco S-1/S-3 (allerede på markedet), RS-1, RS-3, RSD-4/5, RS-11, RSD-12, C-424 og C-425.
Bachmann med sin Spectrum serie, kommer i både HO og N skala med «BigJack», EMD DDA40X som kun Union Pacific hadde. Det nye loket har 16 hjuls drift, og har ingen ting å gjøre med den modellen som ble laget på 70-tallet. Bachmann har også nye utgaver av GE`s lille skiftelok 44 ton, og 70 ton like rundt hjørnet, samt flere utgaver av deres populære GE Dash8-40C.
IHC kommer med et oldtimer damplok, en 4-4-0 American som blir malt i allverdens forskjellige selskapers farger.
LifeLike fortsetter suksessen, og har flere forskjellige fargevarianter av GP-9 og E-7 på trappene. Deres gedigne modell av Alco PA-1 skulle nå være i butikkene.
Stewart fortsetter å utgi flere varianter av deres meget etterspurte FT-serie. Nytt herfra er Alco C-628, som først kommer umalt i flere detaljvarianter. På sikt arbeider Stewart med modell av skifteloket Baldwin VO-1000, men det tar nok en stund før vi ser dette i butikken.
Til slutt kan nevnes at Walthers kommer med forbedrede utgaver av skifteloket EMD SW-1.
Felles for alle de ovenevnte modellene (unntatt IHC), er at de blir malt og dekorert kun etter forbilde. Det er heldigvis slutt på den tiden da alt materiell ble malt i SantaFe eller Pennsylvania farger, uansett om disse selskapene noengang opererte disse lokene eller vognene.
Happy Railroading TH