Hvis du synes det er langt å reise 2 mil for å komme til «din» mj-klubb, så kan du jo forestille deg hvordan jeg har det: «Min» klubb ligger for tiden i Los Angeles, 9 tidssoner hjemmefra Råde i Østfold, dvs. 10.000 km og 13 timer på fly. Hvorfor er jeg så blitt Associate member av Pasadena Model Railroad Club (PMRC)? Jo, fordi det er vanskelig å bli aktivt medlem med så lang avstand til klubblokalet….
Da jeg fikk greie på at jeg i jobbsammenheng skulle til Los Angeles endel ganger, foreløbig 3-4 turer á 2-3 ukers varighet, for å starte en kraftbørs, søkte jeg på internett for å finne frem til mj-klubber i området. Slik fant jeg PMRC og oppdaget at det var den klubben som har gitt ut verdens mestselgende H0-video med ekte dieselloklyd osv. (vist på mj-messen på SNI-senteret i Horten i 93 el. 94) av anlegget sitt, der et tanktog kjører fra endestasjon til endestasjon. Når dette gikk opp for meg at et av verdens største og mest kjente klubbanlegg på ca. 500 m2 lå bare 1,5 km fra jobben der borte, så trodde jeg ikke det var sant!!
Følelsen jeg hadde da jeg kom inn i klubblokalet og fikk se hvor stort det virkelig er, kan vanskelig beskrives. Dette var tilfeldigvis på en av de kveldene de har åpent hus og har kjøring for publikum. Dette forekommer bare ca. 2 helger hvert år, så det var en flying start å få se anlegget i full drift med en gang. En opptelling av rullende materiell på anlegget viste ca. 300 lok og 2000 vogner uten at det virket fullt. Opptil 4000 vogner har vært på anlegget, men da begynner de fleste sidesporene å bli fylt opp. De fortalte også at ved et av de kraftigste jordskjelvene, så var retningen på dette slik at omtrent alle vognene veltet. Da har du jobben etterpå…..
Rett bak klubblokalet befinner det seg en godsbanegård. Her kan man observere store godstog, bl.a. så jeg et 2-etasjers containertog, såkalte double-stacks, med ca. 100 vogner og 6 store diesellok komme kjørende. Grom bakgrunnslyd når man kjører modelltog…..
I denne første artikkelen vil jeg hovedsaklig ta for meg klubbens historikk (kilde: klubbens PR-brosjyre), mens jeg i en senere artikkel bl.a. vil sammenlikne HMK’s nye HO-anlegg og The Sierra Pacific Lines, som anlegget heter.
De første årene
I 1940 gikk 6 entusiaster sammen og dannet PMRC. De første møtene ble holdt hjemme hos medlemmene, men snart skaffet man seg et klubb-lokale på 6 x 8 meter og banen ble kalt The Sierra Pacific Lines. Den ble bygget med messingskinner og man brukte 6 volt bilbatterier og dannet erfaringsgrunnlag for de større anleggene som etterhvert har blitt bygget.
I 1956 ble et stort kjellerlokale på 12 x 13 meter tilgjengelig og en svært mye forbedret bane nr. 2 ble bygget. Dette var en dobbeltsporet hovedbane på 170 meter med 10 krysningsspor underveis, hver i stand til å behandle 20-vogners togsett. Det var også plass til en smalsporet sidebane for tømmer og et trikke-system. Stålskinner og slanke penser ble benyttet i stedet for messingsskinner. I denne perioden begynte klubben å utvikle sine egne standarder for anleggskonstruksjon og rullende materiell. En ufravikelig bruk av disse standardene har gjennom årene resultert i høy kvalitet og gode kjøreegenskaper. The Sierra Pacific Lines nr. 2 var i drift inntil 1963, når byggingen av en stor motorvei medførte at bygningen måtte rives.
Letingen etter et nytt lokale resulterte i en ledig bowlinghall i Alhambra og man startet byggingen av anlegg nr. 3. Med mer enn 500 m2 tilgjengelig, ble det plass til et stort, ensporet punkt-til-punkt anlegg med lange sidespor og massevis av industrispor.
10 kjørekontrollpulter for hovedsporet skulle gi «lok-førerne» mulighet til å forflytte togene over hele banen fra Alhambra Yard til Zion mens man via 19 kontrollpulter i tillegg skulle kunne håndere rangering osv. underveis på banen. Det hele skulle overvåkes av 2 togledere (dispatchere). I tillegg skulle det være en togsjef som overvåker den overordnede togflyten på anlegget og alle operatørene ble koblet sammen via «head sets». Klubbmedlemmene bygde på dette anlegget frem til 1979, da utleieren ikke ville fornye leieavtalen. Dermed måtte man igjen ut og finne nytt lokale, og denne gangen på permanent basis. Nå var man mildt sagt lei av å flytte rundt!
Den NYE Sierra Pacific
Etter endel måneder ble det nåværende klubblokalet funnet og 21 av medlemmene dannet et firma for å kjøpe bygningen. Klubben kjøper så gradvis ut partnernes andeler etterhvert som økonomien tillater det.
Dagens lokaler er et stort fremskritt i forhold til det forrige lokalet. Det tilbyr større plass for anlegget og i tillegg har man god plass til møterom, toaletter, oppbevaringsplass til hver av medlemmene, et stort bibliotek og mekke-plass. Ett år ble brukt på å renovere bygningen, bla. har man aircondition som er en dyd av nødvendighet i California. I denne perioden ble kontrollpaneler, hus-modeller osv. som ble reddet fra det forrige anlegget lagret hjemme hos medlemmene. I 1980 startet man byggingen av anlegget, men etter 6 måneder opplevde man noe som kunne blitt et katastrofalt tilbakeslag. Om natten begynte det å brenne i en del av bygningen som man leide ut til et firma. Det medførte store ødeleggelser og tap av endel schratchbygde modeller. Heldigvis hadde man forsikring og kunne fortsette byggingen, men tap av modeller osv. kan ingen forsikring kompensere for.
Anleggskonseptet ble videreført fra anlegget i den forrige bygningen og man beholdt også navnsettingen av stasjonene i alfabetisk sekvens fra A-Z. Bortsett fra dette, måtte hele anleggsplanen gjøres om for å kunne tilpasses det nye lokalet. Sporplanen ble utvidet til å dekke rommet på 21 x 22 meter. Man bygde det på et rammeverk og til sportrasene ble det benyttet såkalte “splines”, som gir et veldig stivt og stabilt underlag. På toppen her ble det benyttet mahogny-finer, fint skal det være. Deretter håndla man 500.000 sviller og som ballast ble det benyttet oppmalte valnøtt-skall. For å øke presisjonen på sporene, lager klubben sine egne sporprofiler av stål. Det blir ikke benyttet skinnelasker i skjøtene, fordi skinnene blir «sveiset» sammen i kontinuerlige lengder etter behov ved såkalt sølvlodding. De eneste skjøtene man har, er der det skal være elektrisk isolering mellom blokkene.
Hovedsporet er ca. 510 meter langt, og ved normale hastigheter og trafikkforhold tar det omtrent en time å kjøre fra endestasjon til endestasjon. Dette er med typisk amerikansk godstoghastighet. De tre hovedbanegårdene, Alhambra, Mid-way og Zion har kapasitet til omtrent 2.000 vogner tilsammen. I tillegg til de 10 som sitter ved hovedkjørepultene, de 2 toglederne og togsjefen, kreves det i tillegg ca. 30 personer for å bemanne noen små sidebaner, godsbanegårder og industriområder!
I februar 1984, ble Pasadena Model Railroad Research Center etablert med henblikk på å samle på bøker, fotografier, tidsskrifter, filmer og videokassetter relatert til alle aspekter ved jernbaner. Dette prosjektet, som finansieres ved hjelp av donasjoner, og de håper det vil kunne bli et verdifullt bidrag til historieforskere osv i fremtiden. Relativt nylig er det innstallert et lyssystem i taket som gir muligheter for å simulere 24 timers døgnsekvenser.
Fremtiden
Etter at hovedbanen ble ferdig i 1985 har klubben gjeninnført månedlige operation-sessions på første tirsdag og lørdag hver måned. Byggingen ble fra da av fokusert på sidebanene som går til kullgruver, sagbruk osv. Disse sidebanene bringer råmaterialer og ferdigvarer til destinasjoner langs hovedbanen. Man har en trikkelinje i drift fra havnen i Zion via Colton og Delta til Echo med en sidebane til Alhambra. For øyeblikket installeres det fungerende semaforsignaler og man har også foretatt fornyinger av sporene noen steder for ytterligere å bedre sporkvaliteten. Man tenker også på å innføre digitalstyring, men dette vil sannsynligvis være et «10-års» prosjekt.
I 1990 hadde man 50 års jubileum og PMRC vil fortsette å bringe modellbyggere sammen, til og med fra Norge, for i godt kameratskap bygge en HO-bane etter de høyeste standarder til felles glede.